Til døden skiller oss ad.

«Denne boken handler om tilgivelse og takknemlighet,
den fremstår som et speilbilde av sjel og sinn»

Boken skildrer et indre landskap i menneskesinnet. Kroppens ytre fasade, er ment som et beskrivende samspill mennesker imellom. De som elsker vil vite hva som formes på innsiden.
Hun skriver
Oppholdet her nede ble i perioder som en mental krig, mine rammer og verdierble tvungent til revurdering. Min forklaringsmodell for livet mitt så langt, fikk gradvis nye begrep, nytt innhold. Det utviklet seg en følelsesmessig kampsone,hvor dyp sorgprosess sprengte seg frem. Jeg var uforberedt på hvilke krefter som hadde låst disse mekanismene fast i så mange år. Gaven var å oppleve hvor enkelt kjærlighetens budskap kan være, og hvor vanskelig det har vært å leve det.

«for meg var denne tiden helt avgjørende for hvordan jeg ville leve videre. De nære menneskelige behov i hans smerte, krevet vår viljestyrke. Dette ragnarokk av livslyst, hans smerte og lidelse, min åndenød av ånden, her revnet mine livsverdier.Jeg hadde utviklet noen indre kampmetoder som var helt nødvendige i kriser. Nå var andre egenskaper etterspurt, og jeg dirret ofte i dyp bevegelse»

Boken vil få frem noe underjordisk fortrengt fra genene, som overlever til noe overjordisk, ved å flyte inn i materien, inn i molekylene, inn i cellene, som en evig strøm av levd liv. Den griper etter ord og enkle handlinger, for å bevege fastlåste mønster, som så med kjærlig hånd, gir plass til noe nytt og etterlengtet.

Jeg ønsket å forstå hvordan sorg virket. Den har nå funnet form som lengsel etter å leve i nærvær av kjærligheten.

«ja hun har makt, og bruker den utradisjonelt til å utøve forandringer i seg selv,for slik å påvirke det samfunnet hun lever i»